Publisert

Bjørnetjenster i PFU

En mindre andel klagere får medhold i Pressens Faglige Utvalg enn før. Mens 35 prosent vant frem i perioden 1999-2008, fikk bare 25 prosent medhold siste ti år, en nedgang på nær 30 prosent, skriver Anders Cappelen.

Publisert i Dagens Næringsliv 28. januar 2019

Når antall fellende avgjørelser i de enkelte år ses i sammenheng med antall klagesaker PFU behandler, får vi gjennomsnittlig fellingsprosent.

Mildere dommer.En fellende PFU-avgjørelse innebærer at innklagd medium felles for ”brudd på god presseskikk” eller får ”kritikk” (mildere reaksjonsform). I 1999-2008 konkluderte PFU med ”brudd” i 31 prosent av klagesakene, mot 20 prosent siste ti år, en nedgang på over en tredjedel. Andelen ”kritikk” har økt kraftig – pressen gir seg selv mildere dommer enn før.

Høyere presseetisk nivå?Dette kunne vært en forklaring på den markerte nedgangen i gjennomsnittlig fellings- og bruddprosent. Men fra 1999-2008 til 2009-2018 økte antall saker PFU behandlet med 66 prosent. Samtidig var totalt antall årlige fellelser ganske stabilt, henholdsvis 62 og 67. Det har formodningen mot seg at en så stor økning i antall klager påvirker antall fellelser så lite. De av oss som følger PFUs saksbehandling, vet også at det er minst like mange store og alvorlige klagesaker som før.

Skadelig nok.”Presseetiske brudd” høres ikke så farlig ut. Men for den som rammes av uredelige angrep i pressen, er konsekvensene formidable. Digital publisering gjør at eget gode navn og rykte kan være smadret for alltid. Den personlige belastningen er ofte svært stor og langvarig.

Presseetiske brudd skyldes sjelden eller aldri journalister og redaktørers ønske om å ødelegge andre. Årsaken er at de mister gangsynet fordi de sympatiserer for sterkt med en av partene i en konflikt, og/eller at de ønsker en større og mer oppsiktsvekkende avsløring enn det finnes dekning for. For å oppnå det, utelates (bevisst eller ubevisst) sentrale opplysninger, den angrepnes forsvar reduseres, og det skapes et uriktig inntrykk av sakens fakta. 

Når medier vrir sin virkelighetsbeskrivelse for å skape en bestemt effekt, undergraves etterretteligheten og balansen. Det er nettopp dette som har skjedd i de fleste av de rundt 65 mediesakene som hvert år felles i PFU.

Presse under angrep.I Norge er de fleste, heldigvis, fortsatt enige om den uavhengige pressens rolle og betydning. Men i land der populismen er på fremmarsj, er pressen blitt en populær skyteskive. Når populister prøver å fremstille den frie pressen som en samfunnsfiende, blir det desto viktigere at mediene ikke misbruker sin makt og skarpe våpen (ord og bilder).

Klageinstansens betydning.Når mange har skytevåpen og risikoen for å bli straffet for uvettig våpenbruk er liten, får vi mange skuddskader. Alle som ønsker en sterk presse som retter søkelys mot makthavere, bør ogsåønske en velfungerende klageinstans for uetisk medieomtale. Den bør ikke være 100 prosent pressestyrt, må ha ressurser til å gjøre en god jobb, reaksjonsmåter som virker avskrekkende, og praktiseringen av regelverket må være konsistent.

Siste fem år mottok PFU 452 klager i året (fellingsprosenten sank til 23). Siste 10 år mottok PFU 392 klager i året, en økning på 61 prosent sammenlignet med perioden 1999-2008. PFU-systemets ressurser har ikke økt tilsvarende. At syv PFU-medlemmer skal lese kanskje 1000 sakspapir-sider foran hvert av årets 11 PFU-møter, der 11 klagesaker skal ha full behandling og 15 såkalt ”forenklede saker” også skal behandles, er rett og slett for mye.

Fordi PFU er eneste norske klageinstans, og fordi bare de aller rikeste kan gå til domstolene, handler dette dypest sett om rettssikkerhet. Tiden er overmoden for en uavhengig evaluering av PFU-ordningen. Det er å håpe at ansvarlige medieledere innser at norsk presse er tjent med PFU-reformer, før politikerne til slutt lager en lov som sikrer en klageinstans som ivaretar borgernes behov bedre enn dagens PFU.

Journalister og redaktører som ikke synes det er så viktig at de presseetiske reglene overholdes, ødelegger for den seriøse delen av norsk presse. Det gjør også PFU når terskelen for å gi klagere medhold heves, og dommene mot pressen blir mildere.

Anders Cappelen har i 14 år skrevet PFU-klager på vegne av klienter

Publisert

Tingretten strengere enn PFU

Blir Oslo tingretts konklusjoner i Eide-saken stående, får myten om at presseetikken er strengere enn jussen et nytt, kraftig skudd for baugen.

Dette blir tydelig når PFUs avgjørelser i nevrokirurg Per Kristian Eides klagesak mot TV 2 sammenlignes med tingrettens dom.

Publisert i Journalisten.no 9. august 2017

Her er dommen i Oslo tingrett av 30. juni 2017, og her er PFUs avgjørelse

Her er Anders Cappelens redegjørelse for bakgrunn og fakta i Eide-saken

LES OGSÅ: ”PFU-føringer farlige for journalister” av Anders Cappelen


Identiske klagepunkter og argumenter
Av prosessøkonomiske grunner ble injuriesøksmålet mot TV 2 begrenset til det TV 2 publiserte om forskningsprosjektet Eide ledet i 49 nyhetssaker i perioden 6. – 20. desember 2012.

Eide klagde de samme 49 publiseringene inn for PFU, med samme klagepunkter, argumenter og dokumentasjon som i søksmålet. Sakens sentrale dokumenter var også de samme.


PFU frifant TV 2 for påstand om hjerneskader, tingretten dømte
Et av Eides mest sentrale klagepunkter i PFU-klagene, var at TV 2 feilaktig påstod at to pasienters, Knut-Johan Storo og Øystein Stokkans hjerneskader i desember 2012 ene og alene skyldtes hjerneblødning de fikk i forbindelse med et forskningsprosjekt. Påstanden ble heller ikke forelagt Eide forut for noen av publiseringene. Han anførte derfor at TV 2 derved brøt VVP-punktene 3.2, 4.1 og 4.14. I PFUs avgjørelse nevnes ikke problemstillingen, PFU mente at påstanden om at forskningen alene ga Storo og Stokkan alvorlige hjerneskader var i pakt med god presseskikk.

Oslo tingrett er strengere enn PFU, og dømmer journalistene for det PFU frifant:

”Videre legger retten til grunn på bakgrunn av bevisførselen at Storo og Stokkans helsemessige tilstand i desember 2012 skyldtes både deres grunnlidelse (vannhode) og hjerneblødningen de fikk.(s. 27)

 ”Retten har etter dette kommet til at journalistene hadde et for tynt faktisk grunnlag for, uten at det ble tatt noen form for forbehold, å påstå at Storo og Stokkans helsemessige situasjon i desember 2012 alene skyldes hjerneblødningene.” (s. 29)

I 45 av de 49 innklagde publiseringene påstod TV 2 at forskningen påførte to pasienter alvorlig hjerneskade (34 saker), og/eller hjerneskade eller alvorlig skade. Dommen kan ikke leses på annen måte enn at tingretten konkluderer at TV 2 i minimum 45 av de 49 innklagde publiseringene uten tilstrekkelig faktisk grunnlag skapte ærekrenkende inntrykk av at Eide hadde behandlet pasienter på en sterkt klanderverdig måte:

”Til tross for denne dreiningen ble beskyldningene knyttet til behandlingen av Stokkan og Storo, og pasienten som var død gjentatt gjennom hele perioden. Beskyldningene som tidlig ble fremsatt ble heller aldri endret eller modifisert under den videre dekningen.” (s. 35)

For TV 2s omtale av forskningen felte PFU kun seks publiseringer (for å utelate sentrale faktaopplysninger, og for manglende samtidig imøtegåelse), og to leserkommentarer. I 35 av de 49 publiseringene fantes det for øvrig ingen motstemmer eller imøtegåelse av sterke påstander om forskningen, og i ytterligere syv en betydningsløs imøtegåelse.


PFU frifant TV 2 for insinuasjon om dødsfall, tingretten dømte
I ti av de 49 nyhetssakene hevdet TV 2 at det var uklart om en pasients dødsfall hadde sammenheng med Eides forskning. Eide klagde til PFU på at TV 2 uten grunnlag kastet denne mistanken på ham, og at insinuasjonen ikke var blitt forelagt ham før noen av publiseringene. Eide anførte her brudd på VVP-punktene 3.2, 4.1 og 4.14. I PFUs avgjørelse nevnes ikke dødsfallet, og PFU frifant derfor TV 2 for dette.

Oslo tingrett er strengere enn PFU:

”Siden det på ingen måte er fremlagt faktiske opplysninger som bygger opp under en slik mulig sammenheng mellom døden og infarktet, er retten kommet til at journalistene ikke hadde faktisk dekning for påstanden om en slik mulig sammenheng på publiseringstidspunktet.” (s. 29)

”Hva gjelder uttalelsen om at det var uklart om en pasients død kunne settes i sammenheng med vevsprøven, burde journalistene ha forstått at de ved en slik uttalelse skapte en mistanke om at det var en mulig sammenheng mellom en pasients død og vevsprøven. […] Etter rettens syn var ikke journalistene i aktsom god tro da de foretok denne publiseringen, idet de skulle ha undersøkt nærmere om det var grunnlag for en slik mistanke.” (s. 33)


”det er tatt hjerneprøver uten at pasientene visste om det”
Denne beskyldningen publiserte TV 2 i tv-sending og nettavisartikkel 8. desember 2012, der det også fremkom at ”Per Kristian Eide har tatt ut vevsprøver av hjernen til 122 pasienter”, og at ”minst to av pasientene har fått alvorlige hjerneskader”.

TV 2 hevdet at advokat Geir Lippestad hadde sagt dette, men har ikke kunnet dokumentere at Lippestad faktisk sa noe slikt. Uansett visste journalistene at beskyldningen var usann ettersom de var kjent med at samtlige pasienter hadde fått skriftlig informasjon og samtykket skriftlig i at det skulle tas hjernevevsprøve i forbindelse med en planlagt hjerneoperasjon.

Denne ekstremt grove og ødeleggende beskyldningen ble ikke forelagt Eide eller OUS i forkant av publisering. Et klarere brudd på presseetikkens viktigste regel (VVP pkt. 4.14 om samtidig imøtegåelse) er vanskelig å tenke seg. Men PFU frifant TV 2 for dette.

Oslo tingrett er strengere enn PFU:

”I en nyhetssending den 8. desember uttalte nyhetsoppleseren at advokat Geir Lippestad hevdet at det var etisk problematisk at det var tatt hjerneprøver uten at pasienten hadde fått vite om det. Det samme ble gjentatt av en annen nyhetsoppleser under et nytt nyhetsinnslag samme morgen. I en nettartikkel publisert samme dag fremgikk det også at Lippestad mente det var etisk problematisk at det var tatt hjerneprøver uten at pasientene viste om det. Disse uttalelsene forsterket det inntrykket som ble skapt om at det var usikkert om Storo hadde vært klar over at det ble tatt en vevsprøve av hodet hans.

 Når det innledningsvis som her både via TV og nett ble skapt et inntrykk av at det var usikkert om Storo hadde vært klar over at vevsprøven ble tatt, må det for at dette inntrykket ikke skal kunne feste seg hos den alminnelige TV-seer/nettleser, gå klart fram ved de senere publiseringene at førsteinntrykket som ble skapt om Storo, var feil. Dette gjelder i særlig grad når det som her ble skapt et inntrykk ved bruk av sterke dramaturgiske virkemidler, hvor det blant annet ble vist en film av Storo mens han lå og stønnet i en sykeseng, mens en sterkt preget ektefelle satt ved siden av.” (s. 20)


Tingretten dømte uaktsom billedbruk, PFU frifant
I 17 av de 49 publiseringene som ble klaget inn for Oslo tingrett, viste TV 2 repetitivt et fotografi av Øystein Stokkan som en frisk, smilende og oppgående eldre mann. Til tross for at det ble dokumentert at TV 2 visste at bildet var mange år gammelt, var dette uproblematisk for PFU-sekretariatet og PFU.

Oslo tingrett er strengere enn PFU:

”Bruken av et bilde av Stokkan som journalistene var klar over at var tatt noen år før inngrepet i mai 2012, og som derfor ikke viste hvordan Stokkan så ut i forkant av inngrepet, var med på å forsterke inntrykket av at Stokkan var en relativt frisk oppgående eldre mann før hjerneblødningen oppsto. Da det ved publiseringene heller ikke fremgikk noe om Stokkans sykdomstilstand før hjerneblødningen, ble seerne/leserne villedet til å tro at Stokkans tilstand i desember 2012 kun skyldtes hjerneblødningen.” (s. 31/32)

PFU frifant også TV 2s bruk av en misvisende animasjon av vevsprøvetagningen. Oslo tingrett er strengere enn PFU:

”Journalistene er å bebreide for at de til tross for at de hadde kunnskap om hvordan vevsprøven ble tatt, fremstilte dette feil ved publisering av animasjonsfiguren.” (s. 30)


PFU frifant TV 2 for ikke å ha rettet feil, tingretten dømte
At TV 2 aldri rettet noen av feilene, var et gjennomgående klagepunkt i PFU-klagene (brudd på VVP 4.13), og som PFU-sekretariatet og PFU ikke tok til følge. Oslo tingrett er strengere enn PFU:

”Retten vil i denne sammenheng påpeke at Eide den 18. desember 2012 hadde et møte med journalisten hvor han blant annet informerte om at både Storo og Stokkan hadde en alvorlig hjernesykdom før blødningen oppsto. Videre viste han til at deres medisinske tilstand i desember 2012 skyldtes en kombinasjon av flere forhold hvor blant annet problemer knyttet til vannhode spilte inn. Hva gjaldt dødsfallet til en av pasientene viste han til at pasienten døde av hjertekomplikasjoner uten sammenheng med vevsprøven som ble tatt 11 måneder tidligere, og at det derfor ikke var riktig å knytte dette dødsfallet til denne studien. Til tross for disse opplysningene fra Eide korrigerte ikke TV 2 sine tidligere opplysninger om årsakssammenhengen, men fortsatte med å publisere påstanden om at hjerneblødningen var årsaken til Stokkan og Storos situasjon i desember 2012, og at det var uklart om det var sammenheng mellom en pasients død og vevsprøven.” (s. 33/34)


PFU vurderte forhåndsdømming mindre strengt enn tingretten
PFU-sekretariatet og PFU avviste at TV 2 på noen måte hadde forhåndsdømt Eide:

”Utvalget kan heller ikke se at TV 2 bedrev noen form for forhåndsdømming jf. VVP punkt 4.5.”

Oslo tingrett er strengere enn PFU:

”Selv om en rekke av publiseringene bygget på pasienthistorier, gikk det klart frem av det som ble publisert at også TV 2 var av den oppfatning at Eide var å bebreide for sin pasientbehandling.” (s. 26/27)


Identifisering uproblematisk for PFU, motsatt for tingretten
PFU-sekretariatet og PFU konkluderte at:

”Gitt sakens karakter og Eides sentrale posisjon i TV 2s dekning, mener utvalget at identifiseringen var berettiget. […]Til tross for Eides sentrale posisjon, merker utvalget seg at identifiseringen av Eide likevel var dempet”

Oslo tingrett er strengere enn PFU:

”Beskyldningene som ble rettet mot Eide var alvorlige og grove beskyldninger knyttet til hans behandling av pasienter, og de var egnet til å gjøre stor skade på Eides omdømme som lege. Dette gjelder i særlig grad fordi Eide ble identifisert med navn og bilde ved et stort antall av publiseringene både på TV og nett. Det at de alvorlige beskyldningene var rettet mot en navngitt person, medfører også at kravet til faktisk grunnlag for påstandene skjerpes, jf. Rt. 2014 side 1170 avsnitt 104 (Avisa Nordland).” (s. 27)


PFU identifiserte ikke journalistene, det gjorde tingretten
Presseetikken og PFU har gitt norsk presse svært vide rammer til å identifisere personer som kanskje har gjort noe kritikkverdig. Det er derfor et paradoks at PFUs sakssammendrag og uttalelser aldri identifiserer journalistene og redaktørene som dømmes i PFU.

Pressen mener at alle som bryter regler og kanskje har gjort noe kritikkverdig skal identifiseres, bortsett fra journalister og redaktører. PFUs uttalelser ville utvilsomt hatt en mer ansvarliggjørende effekt om journalister og redaktører som står bak det redaksjonelle materialet som felles, hadde blitt identifisert.

Oslo tingrett er strengere enn PFU, og retter en rekke bebreidelser og direkte kritikk mot journalistene og en av TV 2s redaktører, som her:

”Journalistene fremsto med begrenset kunnskap om hjerneblødning, og retten legger til grunn at de likevel ikke opparbeidet seg medisinsk kunnskap om dette tema før publisering.” (s. 31)

Gjennom hele dommen brukes navnene til de tre journalistene og redaktøren med hovedansvaret for TV 2s publiseringer om Eide: Sophie Lund Aaserud, Hanne Taalesen, Jens Christian Nørve og Per Niklas Lysvåg.


Anders Cappelen klagde på vegne av Per Kristian Eide TV 2 inn for PFU, og bistår Eide og hans advokat Per Danielsen i arbeidet for å ansvarliggjøre TV 2 rettslig.