En mindre andel klagere får medhold i Pressens Faglige Utvalg enn før. Mens 35 prosent vant frem i perioden 1999-2008, fikk bare 25 prosent medhold siste ti år, en nedgang på nær 30 prosent, skriver Anders Cappelen.
Publisert i Dagens Næringsliv 28. januar 2019
Når antall fellende avgjørelser i de enkelte år ses i sammenheng med antall klagesaker PFU behandler, får vi gjennomsnittlig fellingsprosent.
Mildere dommer.En fellende PFU-avgjørelse innebærer at innklagd medium felles for ”brudd på god presseskikk” eller får ”kritikk” (mildere reaksjonsform). I 1999-2008 konkluderte PFU med ”brudd” i 31 prosent av klagesakene, mot 20 prosent siste ti år, en nedgang på over en tredjedel. Andelen ”kritikk” har økt kraftig – pressen gir seg selv mildere dommer enn før.
Høyere presseetisk nivå?Dette kunne vært en forklaring på den markerte nedgangen i gjennomsnittlig fellings- og bruddprosent. Men fra 1999-2008 til 2009-2018 økte antall saker PFU behandlet med 66 prosent. Samtidig var totalt antall årlige fellelser ganske stabilt, henholdsvis 62 og 67. Det har formodningen mot seg at en så stor økning i antall klager påvirker antall fellelser så lite. De av oss som følger PFUs saksbehandling, vet også at det er minst like mange store og alvorlige klagesaker som før.
Skadelig nok.”Presseetiske brudd” høres ikke så farlig ut. Men for den som rammes av uredelige angrep i pressen, er konsekvensene formidable. Digital publisering gjør at eget gode navn og rykte kan være smadret for alltid. Den personlige belastningen er ofte svært stor og langvarig.
Presseetiske brudd skyldes sjelden eller aldri journalister og redaktørers ønske om å ødelegge andre. Årsaken er at de mister gangsynet fordi de sympatiserer for sterkt med en av partene i en konflikt, og/eller at de ønsker en større og mer oppsiktsvekkende avsløring enn det finnes dekning for. For å oppnå det, utelates (bevisst eller ubevisst) sentrale opplysninger, den angrepnes forsvar reduseres, og det skapes et uriktig inntrykk av sakens fakta.
Når medier vrir sin virkelighetsbeskrivelse for å skape en bestemt effekt, undergraves etterretteligheten og balansen. Det er nettopp dette som har skjedd i de fleste av de rundt 65 mediesakene som hvert år felles i PFU.
Presse under angrep.I Norge er de fleste, heldigvis, fortsatt enige om den uavhengige pressens rolle og betydning. Men i land der populismen er på fremmarsj, er pressen blitt en populær skyteskive. Når populister prøver å fremstille den frie pressen som en samfunnsfiende, blir det desto viktigere at mediene ikke misbruker sin makt og skarpe våpen (ord og bilder).
Klageinstansens betydning.Når mange har skytevåpen og risikoen for å bli straffet for uvettig våpenbruk er liten, får vi mange skuddskader. Alle som ønsker en sterk presse som retter søkelys mot makthavere, bør ogsåønske en velfungerende klageinstans for uetisk medieomtale. Den bør ikke være 100 prosent pressestyrt, må ha ressurser til å gjøre en god jobb, reaksjonsmåter som virker avskrekkende, og praktiseringen av regelverket må være konsistent.
Siste fem år mottok PFU 452 klager i året (fellingsprosenten sank til 23). Siste 10 år mottok PFU 392 klager i året, en økning på 61 prosent sammenlignet med perioden 1999-2008. PFU-systemets ressurser har ikke økt tilsvarende. At syv PFU-medlemmer skal lese kanskje 1000 sakspapir-sider foran hvert av årets 11 PFU-møter, der 11 klagesaker skal ha full behandling og 15 såkalt ”forenklede saker” også skal behandles, er rett og slett for mye.
Fordi PFU er eneste norske klageinstans, og fordi bare de aller rikeste kan gå til domstolene, handler dette dypest sett om rettssikkerhet. Tiden er overmoden for en uavhengig evaluering av PFU-ordningen. Det er å håpe at ansvarlige medieledere innser at norsk presse er tjent med PFU-reformer, før politikerne til slutt lager en lov som sikrer en klageinstans som ivaretar borgernes behov bedre enn dagens PFU.
Journalister og redaktører som ikke synes det er så viktig at de presseetiske reglene overholdes, ødelegger for den seriøse delen av norsk presse. Det gjør også PFU når terskelen for å gi klagere medhold heves, og dommene mot pressen blir mildere.
Anders Cappelen har i 14 år skrevet PFU-klager på vegne av klienter
